The Visual Display of Quantitative Information

Den amerikanske statistikeren Edward Tufte er professor ved Yale University hvor han underviser i statistikk, informasjonsdesign og politisk økonomi. New York Times har omtalt Tufte som en “Leonardo da Vinci of data,” mens Business Week har gitt han kallenavnet “Galileo of Graphics.” (www.edwardtufte.com, 15.04.15) Han har gitt ut flere bøker om informasjonsvisualisering hvor en av de mest sentrale bøkene er The Visual Display of Quantitative Information. Innholdet i boka gir deg en visuell forståelse over blant annet ressoneringsmetoder og kvantitativ informasjonsgrafikk.  I dette essayet skal jeg gjøre rede for et resymé av boka The Visual Display of Quantitative Information. Jeg skal drøfte Tuftes teorier og belyse dem kritisk fra flere vinkler gjennom bruk av kilder og bilder fra boka. I tillegg skal jeg presentere en syntese over hva jeg mener er Tuftes viktigste budskap.

Boka The Visual Display of Quantitative Information gir oss et overblikk over hvordan man på best mulig måte går frem for å gi en effektiv og presis analyse over ulike datamaterialer. Boka er delt inn i to deler: “Graphical Practice” og “Theory of Data Graphics.” Den første delen dreier seg om hvordan datamateriale og grafikk kan kombineres og fungere i praksis, samt ulike kriterier for hva en grafisk visualisering av data må dekke, mens den andre delen tar for seg teorier innen informasjonsgrafikk med eksempler på hva som gjør en datavisualisering bra, og hva som kan gjøre den dårlig. 

I første del av boka formulerer Tufte blant annet at en graf kan erstatte flere hundre ord. Tufte presiserer at informasjonsgrafikken skal få betrakteren til å kun fokusere på innholdet snarere enn metodikken bak teknologien for den grafiske produksjonen. Grafikken skal presentere de sammenhengene dataene på minst mulig plass og på en enkel måte som gjør at betrakteren får så mye informasjon som mulig på kortest mulig tid. Dessuten skal du, i følge Tufte, unngå å forvrenge sannheten bak datamateriale og være nært integrert med de statistiske og verbale beskrivelsene av datasettet. (Tufte: 2001; s.13) Tabeller som visualiserer et tidsforløp er i følge Tufte den vanligste formen innen informasjonsdesign.(Tufte: 2001; s.28) 

I andre del av boka legger Tufte mer vekt på teorier om hva han mener utgjør en god og dårlig graf. Her får vi visuelle eksempler på hva Tufte mener er god og dårlig grafikk. Tufte viser blant annet til begreper som datablekk og diagramskrot i denne delen som jeg skal komme litt mer innpå senere i dette essayet. 

I 1869 tegnet Charles Joseph Minard det som, i følge boka, kanskje er historiens beste statistiske graf på grunn av de mange variablene som spiller inn. Grafen viser den fatale skjebnen til Napoleons hær da de invaderte Russland sommeren 1812. Her er det ulike variabler som løfter grafens informative nivå: størrelsen på hæren, lokasjonene på en todimensjonal flate, hærens bevegelsesretning, temperaturene på de ulike datoene på hjemturen. (Tufte: 2001; s.40) Dette er altså en en grafisk tidslinje som inneholder mye informasjon slik at man kan få en bedre forståelse på hvor mange menneskeliv som gikk tapt. 

Det finnes visse tilfeller hvor grafikere har vrengt på informasjon om datamaterialer. Dette gjør det vanskelig for leserne å stole på statistikker som blir publisert i media. I boka introduserer Tufte prinsippet han kaller løgnfaktor. En graf kan unngå å lyve dersom den oppfyller visse kriterier. Et av disse er at i statistikken skal representasjonen av tallene være proporsjonale med de tallstørrelsene som de representerer. Dessuten skal viktige hendelser markeres og det skal det være fokus på datamaterialet og ikke de designmessige variasjonene. Et annet krav er at grafikken ikke skal blandes med noe som er ut av kontekst. 

Et kanskje litt ekstremt eksempel på en graf som bommer på disse kriteriene og som dermed kan lure en naiv leser er en graf som ble publisert i New York Times i 1978. Avisen rapporterte at den amerikanske kongressen sammen med departementet for transport hadde satt opp en serie som omhandlet det økonomiske standarforbruket for drivstoff målt i miles per gallon. Løgnfaktoren går det faktisk an å regne ut ved å dele størrelsen på effekten som er vist i grafen med størrelsen på effekten som er i det faktiske datamaterialet. Ligger løgnfaktoren på høyere enn 1,05 eller lavere enn 0,95 indikerer dette at statistikken inneholder forvrenging av fakta. I dette tilfelle er grafen en løgnfaktor på hele 14,8, noe som er alt for mye. (Tufte: 2001; s.56-58) 

Vi har nå kommet til del to i boka hvor fagtermologiene “data-ink” og “Chartjunk” blir spesifisert. Datablekk er et konsept introdusert av Tufte og består av det trykksverten som representerer dataene sammenlignet med den totale mengden blekk som blir brukt. Altså hvis man skulle slette datablekket ville grafen mistet informasjonsinnholdet. En god grafisk designer ville fjernet det som Tufte kaller “Non-Data-Ink,” eller “ikke-data-blekk” på godt norsk, eller “diagramskrot”. Diagramskrotet kan trekke oppmerksomhet på noe annet enn hva som er budskapet og kan virke forstyrrende, rotete eller misledende. Tufte skriver i boka at hver dråpe blekk skal ha en betydning og den betydningen skal være at blekket forteller ny informasjon. I William Playfairs første grafer frem til 1780-tallet brukte han mye blekk på linjer og detaljerte merker,  men på diagrammene hans kan vi se at han senere valgte å eliminerte mye av ikke-data-blekket til fordel for renere design på grafene sine. Dette fikk betrakteren til å fokusere mer på selve innholdet enn grafikken i seg selv. 

Diagramskrot er et begrep som omhandler unødvendige dekorasjoner som for eksempel gir designeren muligheter til å utøve kunstneriske ferdigheter. Dette kan med andre ord kalles for støy. Mønstre, strektykkelser og strekmønstre kan bli brukt for å markere forskjeller på f.eks. søyler i et søylediagram. Disse mønstrene kan ofte bli misledende og forstyrrende for betrakteren. Dette er eksempler på det Tufte kaller for diagramskrot. Tufte kritiserer særlig burk av moirémønstre. Han mener at dette ikke har noe å gjøre innen informasjonsgrafikken fordi disse mønstrene kan virke forstyrrer øyet. 

Multifunksjonelle grafisk elementer vil si elementer som serverer mer enn bare én hensikt. Et grafisk element kan for eksempel bære datainformasjon samtidig som den utøver en designfunksjonalitet uten at det blir diagramskrot. Et eksempel på dette er grafen til Charles Joseph Minard som vi så på tidligere. Her beskriver de brune og den svarte linjenes form antall soldater samtidig som linjas retning forteller troppens gåretning mot og fra Moskva.

Kort oppsummert handler boka om hvordan man på best mulig måte kan visualisere data på enklest mulig måte. Tufte presenterer begreper som løgnfaktor, diagramskrot, datablekk som er begreper som går igjen i boka. Designeren skal ikke drukne informasjonen i unødvendige, designmessige detaljer. Informasjonsgrafikk skal, i følge Tufte, være støyfritt og laget på en måte som gjengir informasjonen på en korrekt måte og samtidig gjør det enkelt og forstå. Likevell avslutter Tufte med å si at man alltid bør være kritiske til det man ser og hører slik at man ikke lar ord fra autoriteter dominere synspunktet ditt. Design er et valg og  prinsippene hans skal ikke nødvendigvis bli anvendt til punkt og prikke. 

Edward Tufte har fått mye positiv omtale av boka på grunn av de mange poengene rundt hans teorier. Boka har fått en essensiell plass i hylla til det grafiske fagmiljøet og det med god grunn. Jeg synes at The Visual Display of Quantitative Information er en god fagbok som dekker mange gode prinsipper innen informasjonsgrafikk. Jeg er stort sett enig i de fleste av Tuftes teorier. Når det kommer til datablekk og diagramskrot er jeg enig i at informasjonen om dataene skal være førsteprioritet, men synes kanskje at det er å gå litt langt når han sier at hver dråpe blekk skal si noe om dataene. Personlig synes jeg at små designmessige detaljer kan løfte estetikken og gjøre innholdet mer interessant å se på, men jeg mener også, på likhet med Tufte, at grafikken ikke skal være forstyrrende for øyet eller distraherende. Alberto Cairo, en anerkjent statistiker kritiserer også Tufte på denne fronten i boka si “The Functional Art.” Han er enig i mange av Tuftes argumenter, men mener at grafene ikke alltid til hver omstendighet bør strippes ned til det mest nødvendige. Når det er sagt så synes jeg at boka kan være litt vanskelig å forstå til tider. Fra mitt synspunkt synes jeg at det er tatt i bruk en del engelske begreper som er vanskelig å oversette. Et avsnitt blir forståelig, mens visse enkeltord blir for meg litt for avansert valg av ord. Dessuten synes jeg det er merkelig at Edward Tufte har utelukket å skrive om “isotype” som er svært utbredt i informasjonsgrafikken og har eksistert i lang tid. Alt i alt synes jeg boka er interessant og lærerik med mange gode illustrasjoner som gjør boka godt gjennomført.