Antikvaskriftens versaler

I tiden fra bokstavenes opphav og frem til dagens skriftspråk har den evigvarende teknologiutviklingen satt sitt preg på dagens typografiske former. De mange teknikkene for produsering av tekst gjennom tidene har vært med på å forme dagens skriftformer. Antikvaskriften er en skrifttype med en utbredt historie og skiller seg fra andre skrifttyper ved sin utstrakte bruk av seriffer og det duolineære strekbildet.  I dette essayet skal jeg greie ut om ulike teorier og synspunkter gjennom historien om hvordan antikvaskriftens versaler har blitt til eller bør konstrueres. 

Skriftutviklingen 

Hvordan overgangen fra billedskrift til alfabetet ble til er noe ukjent, men sinai-innskriftene er den bokstavskriften mange forskere regner som den eldste. Dette var egyptiske innskrifter på fjellvegger omkring i Sanaifjellene. Grekerne lærte å skrive av fønikerne som holdt til på kyststripen langs Syria. Det latinske alfabetet var inspirert av det greske. (Hovdhaugen og Simondsen, snl: skrift) Italienerne lærte å skrive av greske kolonister i sør-italia mellom 600 og 500 f.kr. Disse brukte en vestlig versjon av det greske alfabetet. (Gray 1986. s. 12) De primitive formene til de greske og romerske bokstavene hadde mange likhetstrekk. Romernes utvikling i produsering av et modent alfabet gikk sakte. Innen det tredje århundre f.kr hadde bokstavene E, F og L fått horisontale linjer i armene, Bokstaven O fikk en mer eller mindre sirkulær form og det ble innført nye bokstaver i det latinske alfabetet. Det latinske alfabetet ble utløperen for de vestlige bokstavene som anvendes i dag.  Tekstene ble enten skrevet på papyrus eller pergamenter oppbevart i form av ruller, eller hugget ut i stein eller marmor i et såkalt V-kutt. Tekstene som ble hogget inn i stein er de best bevarte monumentene fra oldtidens kalligrafi på grunn av kvaliteten på materialet. Bokstavformene ble ofte dekorert med maling, men som har blitt vasket bort etter mange år under jordoverflaten. 

Det er usikkerheter angående seriffenes opprinnelse. Vi har lite faktakunnskaper rundt seriffenes paleografi fordi det enda ikke er funnet noen faktabaserte manualer om det. Det finnes derimot nyere bøker om kalligrafi som deler lignende teorier rundt seriffenes eksistens. En spekulasjon på hvordan seriffene ble til er teorien om at hoggerne først meislet inn merker på toppen og bunden av hver bokstav for å indikere sluttpunkt og begynnelse på bokstavformene. Dette gjorde de for at bokstavene ikke skulle få ulik proporsjonalitet. Denne teorien blir, i mange av dagens bøker om typografi, fremmet av forfatterne som etablerte faktaopplysninger. Til tross for de mange uttalelsene rundt denne meiselteorien finnes det mange elementer som strider mot den. Et eksempel som setter meiselteorien i dårlig lys er det faktumet at noen av trajanbokstavene har veldig korte seriffer og at noen i tillegg bare har seriffer på den ene siden av stammen eller armen, dessuten er seriffene ofte plassert både over og under linjene. Meiselteorien tilbyr i tillegg ingen forklaring på hvorfor det er en liten bulk mellom venstre og høyre hode–og fotseriff. Spørsmålet om hvorfor grekerne ikke behøvde seriffer for å skape proporsjonale bokstaver er også en faktor, de hogget tross alt bokstaver i stein og marmor lenge før romerne. Det samme spørsmålet kan vi stille kineserne, egypterne, inderne og syrerne. (Catich 1968, s. 3–41) Catich formulerer i boken the origin of the serif at meiselteorien kan skyldes  mangel på kunnskap innen steinhoggingsteknikker. Han påstår at mange kalligrafere forveksler steinhogging med treskjæring. Man kan nemlig ikke uheldigvis skjære bort et stort stykke stein slik som man kan ved treskjæring, derfor ville ikke disse stoppmarkørene hatt noen betydning ved meisling i stein. 

Versaler er majestetiske bokstaver som i dag ofte har sitt bruksområde på plakater, tittelsider og omslag av ulike typer. Versalenes form har sine røtter fra det romerske capitalis monumentalis, eller den romerske monumentalskriften som det heter på godt norsk. Denne monumentalskriften ble vanligvis hugget inn i stein eller marmor og er svært utbredt i romerske monumenter fra antikken. (Rammen 2009. snl: antikva) Capitalis monumentalis er kjent for sitt duolineære uttrykk med rettvinklede linjer og sine individuelle bredder på bokstavene. Trajaninskripsjonen er på verdensbasis kanskje den mest anerkjente skriftinskripsjonen gjennom tidene. Denne inskripsjonen ble meislet inn i 112-113 f.kr, perioden hvor de mest anerkjente inskripsjonene fra Roma har sitt opphav. På midten av 1400-tallet formulerte den italienske kalligrafen Felice Feliciano en teori om at versalenes bokstavformer fra antikkens Roma ble konstruert på et geometrisk grunnlag. Han utarbeidet et alfabet av versaler fra antikken med bruk av passer og linjal som viste til denne påstanden. Felices manuskripter regnes per dags dato som de første forsøkene på å gjenskape romernes versalinskripsjoner. (Mosley 1964. s. 18) Selv om denne teorien ble støttet av mange ble den også stilt med spørsmålstegn. Italieneren Giovanni Francesco Cresci, som var kalligraf ved Vatikanets bibliotek på 1560-tallet, var en av disse. Han mente at bruk av passer og linjaler for konstruksjon av antikvaskriftens versaler bare burde brukes for de enkle bokstavene som hadde rette linjer, men at perfekte kurver bare kunne konstrueres ved hjelp av øyemål. Dette gjaldt altså de formene som man for eksempel finner i bokstaven S og i halen av R og Q. (Mosley 1964. s. 22)

Antikvaskriften ble første gang brukt som trykkskrift i 1475 av den venetianske boktrykkeren Nicolas Jenson. Gjennom årene etter dette har blant annet renessansen, barokken, nyklassisismen og jugend satt sitt preg på denne typografiske skriftgruppen. (Rammen 2007. typografi.no) I dag kan antikva deles inn i flere kategorier, noen av disse er blant annet renessanseantikva, avisantikva, jugendantikva, klassisistisk antikva, førklassisistisk antikva osv. Disse klassene har utviklet seg i mange forskjellige varianter og former og satt sine særegne preg på antikvastilen. Markedsføring og masseproduksjon av reklame kom som følge av den industrielle revolusjon, og på begynnelsen av 1800-tallet dukket det dermed nye og kraftigere varianter av antikvafonter opp. I dag lar typografer seg inspirere av tidligere tiders skrifter. Times antikva fra 1931 som ble laget for avisen Times er et eksempel på dette. Mange av Romas nyere inskripsjoner blir i dag forvekslet med inskripsjoner fra antikken av turister. 1920- og 30-tallets innskrifter fra Roma har fått sitt preg fra fascismen og har et annet preg. Mussolini satte sitt preg på byens estetikk i denne perioden og mange av monumentene vi ser i dagens Roma kan spores tilbake til den urbane planleggelsen av den fascistiske tiden. I perioden fra 1927 til 1930 skar fascistene ofte bokstavene i en pseudoklassisk stil som etterlignet de romerske versalene, men som ikke helt minnet om de imperialistiske versalene som ble brukt på blant annet trajansøylens sokkel. (Shaw 2004. s. 1-2) 

Historien om antikvaskriftens versaler har altså lenge vært et omstridt tema.  Det er mange teorier om hvordan og hvorfor denne skriftformen oppsto og det finnes få konkrete fasitsvar til tross for forskning over lang tid. Vi har mye igjen å lære om skrifthistorien. Det vi i dag vet er at antikvaskriftens versaler har eksistert i lang tid og at den har formet seg parallelt med teknologiutviklingen. Antikvaskriftens historie har hatt stilmessige påvirkninger fra de ulike tidsepokene og formet seg gradvis etter de nye tekniske mulighetene og det blir spennende å se hvor fremtidens teknologier vil videreføre denne skriftformen.